Det var en mørk vei fra bussen til mitt hjem. Min Ipod hadde ikke mye strøm igjen og jeg lurte på om den ville overleve til jeg kom meg frem. «Night Crawler» av Judas Priest var den siste sangen som ble spilt før Ipoden ikke klarte mer. Det var ikke lange veien hjem nå, men den sistnevnte sangen gjorde omgivelsene litt mer dystre. Jeg hadde ikke noen andre enn meg selv å takke, og mens jeg tenkte det kjente jeg en iskald bris flyte ned min nakke. Jeg var helt alene, man skulle tro noen hadde tystet, og da jeg stoppet så jeg en mann som plystret.
«Kom hit, Anders»
«Kom hit…»
Det eneste jeg kunne gjøre var å si: «FAKK!» For veien hjem var forbi denne mann i rosa frakk.
Men ting ble litt lysere når han trakk frem «lattern»
Da skjønte jeg med en gang at det var «Fattern»
Noen ganger trenger man bare et lite dytt i ryggen for å fortsette med noe som er likt av få. Hva jeg kommer til å skrive om i fremtiden, ja, det tenker jeg fortsatt på. Jeg kan jo ikke akkurat skrive om det som er populært, jeg må holde meg til emner som kan klassifiseres som sært. Men lykken finner man ikke i flokken, man finner den som gjeter og det eneste jeg mangler nå er å finne en seter. Jeg må finne en stil og kanskje en gang, for det er ikke lett å skrive blogginnlegg når jeg er vant med sang.
Vi får se om jeg finner et ordentlig emne til neste gang.
Kyss og klem fra Anders Breidal. ❤
andersbreidal 