OL

Sport i seg selv er en ganske meningsløs ting å bedrive sin tid med. Jeg snakker ikke om de som praktiserer det, for de får jo helsegevinster; nei, jeg snakker om alle vi som ser på folk drive med det. Jeg prøver ikke å være nedlatende, for jeg er en synder selv, men bare tenk litt over det…. Vi bruker vår verdifulle tid på å se på andre konkurrere om å løpe raskest. Vi bruker endeløse timer på å se på folk sparke en ball. Hvem som er flinkest til å hoppe lengst med, og uten, ski. Hvem som kan kaste en tung kule lengst. Hvem som kan løfte flest kilo. Hvem som svømme raskest. Hvem som kan stupe penest. Listen er lang.

Og hva får vi egentlig ut av det?

Ja, noen av oss får en aura av arroganse når landet vårt vinner noe som helst. For det er jo en seier for hele nasjonen. En person fra det landet har trent hele sitt liv for å kunne vinne en medalje, og vi tar til oss en del av æren fordi vi kommer fra samme land.

«Norge er best, vi vinner mest» – sier folk. Men hvordan kan vi ta æren for det? Det er jo ikke «vi» som vinner, det er «en» person som vinner. Vi ser jo bare på.

Hvis vi ser det på en annen måte:
Du er medpassasjer på et fly som må nødlande. Piloten, som har studert og jobbet hele livet for å være kvalifisert nok, holder hode kaldt og klarer å lande dette flyet. Ville du som passasjer tatt til det æren for det?
Eller la oss si at du var vitne til hele hendelsen. Ville du tatt ære fra hendelsen fordi du var vitne til det? Eller ville du tatt til deg heder hvis du fant ut at piloten er født i samme nabolag som deg selv?

Analogiene mine er kanskje ikke de mest treffende på dette punktet, men det er noe ved de som får meg til å tenke over hvor meningsløst sport er. Jeg er selv en fotball-supporter, men ikke til den samme graden som jeg en gang var. Jeg har egentlig gitt opp hele greia, nettopp fordi jeg syns det er en ganske meningsløs ting å bruke tid å penger på. Jeg får ikke noen glede av å kjøpe en fotballdrakt til 1000 kroner, for og så se på en kamp der noen andre sparker ballen. Jeg er ikke på noen måte delaktig i prosessen, og derfor får jeg ikke noen glede ut av det lenger.

Det blir litt av det samme som jeg har opplevd med skoleprosjekter. Jeg ble plassert i en gruppe med fire andre, og vi skulle skrive om Norge under andre verdenskrig. Jeg holdt meg langt unna prosessen. Og resultatet ble at jeg ikke gjorde noe. Oppgaven ble levert, og vi fikk karakteren «5» noe som jeg ble veldig glad for. Jeg, som ikke hadde gjort noe, hadde fått et bevis på at jeg hadde gjort det, men den gleden varte ikke lenge. Resten av gruppen ble, naturlig nok, sjokkert over at jeg kunne få en karakter basert på den innsatsen jeg ga. De ble forbannet, og jeg litt flau, men karakteren satt fast. Den slags holdning er ikke hos meg nå lenger, heldigvis, men den er ligger fortsatt hos andre. Det kan jo forklares med at sporten «inviterer» deg som supporter til å ta din plass i resultatet.

«Vi hadde ikke klart å vinne uten deres støtte» Og med det kan vi rettferdiggjøre det. De sier at vi var en viktig brikke i spillet, kanskje fotballbanens tolvte mann som enkelte sier. Og det er egentlig helt greit….

Hvorfor skal meningsløsheten forandre gleden vi får ut av det. Hvis du har lyst til å bruke mange penger på å «støtte» et lag, så for all del gjør det, men kan ikke det være nok. Hvorfor må så mange supportere skrike ut at «de» er best? Hvorfor må supporterne mobbe andre supportere?
Alt er jo et sjansespill. Bare fordi Manchester United vant Premier Leauge i fjor, så betyr det ikke at de vil vinne i år. Og selv om de har vunnet mange ganger før, så betyr det på ingen måte at de er vedvarende best. Alt forandres med tiden.

Tilbake til OL.
Det blir litt for dumt. Mye ved de olympiske leker er basert på genetikk. Jeg har sett flere dokumentarer om nettopp dette. Et vitenskaps-team testet ut genetikken til Usain Bolt, og de kunne konstatere at han hadde den perfekte genetikken til å løpe fort. Man kunne nesten si at det var determinert at han ville bli best så lenge han trente på den sporten. Akkurat det samme kunne de bekrefte hos Michael Phelp. Han har den perfekte genetikken til å svømme. Man kan nesten si at kroppen hans er designet etter å kunne svømme best i verden, noe som han også gjør.

Genetikk har utrolig mye å si i den moderne sporten, og det gjør det også litt latterlig. Syns ikke du det også?
Hadde du fått den samme gleden hvis noen hadde vunnet en konkurranse om å være høyest? Lavest? Svakest syn? Osv….

Kanskje jeg er helt på bærtur her. For al del kan vi fortsette med dette hysteriet. La oss fortsette å bruke milliarder på å se nasjoner produsere den raskeste personen. La oss bruke milliarder på å bygge stadioner slik at vi kan se på folk løpe raskt. Og la oss bruke milliarder på å kjøpe tv-rettighetene slik at vi kan sitte mens vi ser på det.

I vår tid bruker vi mer penger på sport enn vi noen sinne har gjort. Enkelte historikere mener at Colosseum var en av brikke som felte romerriket. Vil det samme skje igjen? Vil vi bruke så mye resurser på sport at vi som mennesker begynner å stagnere? Bruker vi så mye resurser på sport fordi det konsumerer så mye tid at vi ikke orker å stille oss kritisk til politikk.

Folk har sagt det bedre før, men jeg legger ut min tanke uansett. Vi kan jo avslutte med å si:

«gi ungdommen en flaske brennevin før idretten tar dem» – Per Inge Torkelsen